PC: Hold Ctrl-tasten nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Mac: Hold Cmd-tasten (Command) nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Talende web har to lesemoduser:

Pek og lytt

Når ikonet med fingeren på er markert, leser Talende Web opp teksten du peker på, samtidig som du får en visuell tilbakemelding.

Marker og lytt

Markere teksten og deretter klikk på play-knappen for å få den opplest

  1. Hjem
  2. Bolig og bygg
  3. Byantikvaren i Stavanger
  4. Kulturlandskap og jordbruk

Kulturlandskap og jordbruk

KORT FORTALT

  • Kulturlandskap er alle omgivelser som har blitt påvirket av mennesker opp gjennom tidene.
  • Når vi bygger ut byen, må vi ta hensyn til kulturlandskapet.
  • Eksempler på kulturlandskap kan være jordbruksområder med åkrer, steingarder og gårdstun, eller kystlandskap med havner, naust og lyngheier.

Når vi tenker på kulturlandskapet, henfaller kanskje tankene til de grønne øyene i kommunen, hvor vi gjerne ser for oss det vakre, varierte og særegne kulturlandskapet. Men kulturlandskap er et vidt begrep som dekker alle områder der mennesker har satt sine spor. Bylandskapet er også et kulturlandskap.

I Stavanger kommune finnes det en rekke ulike landskapstyper som det er viktig å ta vare på: kyst- og skjærgardslandskap, områder preget av jordbruksdrift, og lyng- og heilandskap.

Oppmurt vei og linde-allé på Lindøy.
Oppmurt vei og linde-allé på Lindøy.

Det fysiske kulturlandskapet vi har rundt oss vitner om bruk gjennom generasjoner. Sporene etter menneskelig aktivitet kan speile både samfunnsforhold og den historiske bruken av området.

Jordbrukets kulturlandskap

Stavanger by ligger i tidligere jordbruksland og er ennå omgitt av jordbrukslandskap. Rester av jordbrukets kulturlandskap kan være verdifulle kulturmiljøer som må sikres når områder urbaniseres.

Gårdsanlegg på Store Marøy.
Gårdsanlegg på Store Marøy.

Godt ivaretatte jordbrukslandskap med få forstyrrende inngrep eller påvirkning i nyere tid utgjør ofte en helhet av biologiske og kulturhistoriske verdier. Enkeltelementer kan være gårdstun, åkrer, slåtteenger, steingarder, beitemarker, lyngheier og lauvingslier, bakkemurer, utløer, naust, veier, stier og veiter. Kulturminnevernet retter seg spesielt mot kulturlandskap som er skapt av de gamle, enkle driftsformer uten bruk av landbruksmaskiner og omfattende nydyrking.

Særlige landskapstyper

Blomstrende lynghei på en av byøyene.
Blomstrende lynghei på en av byøyene.

Kystlynghei
Vi finner kystlynghei på mange av øyene i kommunen. Dette er en flere tusen år gammel kulturlandskapstype med både kulturhistorisk og biologisk verdi; treløse heisamfunn i kystnære områder der røsslyng dominerer på tørre deler, mens fuktigere deler kan domineres av gras-, siv- og starrarter. Naturtypen er skapt ved beite kombinert med brenning eller lyngslått. Kystlyngheiene har vært viktige tilleggsbeiter i det tradisjonelle saueholdet. Nå trues de av gjengroing og gjødsling. Kystlyngheiene er en felles naturtype for store deler av Europas Atlanterhavskyst, og er i meget sterk tilbakegang. Norge har et internasjonalt ansvar for å bevare denne naturtypen.

Torvmyr
Torv ble brukt som brensel over hele det trefattige Jæren. Dette er nå en sjelden landskapstype i Stavanger.

Steingarder
Steingarder utgjør et annet karakteristisk trekk i landskapet. De inngår i en landbruksmessig tradisjon som kan spores langt tilbake i tid.

Piggsteingjerde
Fra ca. 1920 ble det tatt i bruk et nytt gjerdesystem der stein fremdeles var et viktig element, men bare som gjerdepåler, kalt ”piggsteidn” eller ”pigghedler”. Særegent for noen av øyene.

Kulturminneplanen og landskapskonvensjonen

Kommunedelplan for kulturminner peker på kulturlandskapsområder som har en høy konsentrasjon av enkeltelementer og ellers har en viktig rolle som friluftsområder for byens innbyggere. Noen av disse kulturlandskapene er i fortsatt drift som jordbruksområder, andre er offentlige friområder.

Norge har gjennom den europeiske landskapskonvensjonen forpliktet seg til å forvalte kulturlandskapene sine med omtanke. Konvensjonen forplikter i første rekke nasjonale myndigheter, men all forvaltning av kulturlandskap må forankres lokalt.