Madla
NB! Utkast. Forslag til kildelitteratur og bilder mottas med takk!
Madla består av de fire gamle gårdene Madla, Revheim og Sør- og Nord Sunde. Disse har vært knyttet sammen siden seint 1100-tall, først som ett kirkesogn, og fra 1930 som egen kommune. Utvidelsen av Stavanger kommune i 1965 innlemmet hele Madla kommune.
Stedsnavnet Madla har ukjent betydning, men er i en gruppe navn (to stavelser med a-ending, Tasta, Goa, Sola m.fl.) som kan ha opprinnelse i et indoeuropeisk språk fra bronsealderen, før det urnordiske språket overtok. Trolig handler navnet om muld/moll, siden det kan ha sammenheng med moreneryggen her. Sunde har navnet etter det smale sundet inn til Hafrsfjord, imens Revheim trolig har navn etter revet Hestneset.
Det er funnet svært mange spor etter tidlig menneskelig aktivitet i hele Madla. De eldste funnene knyttes til Vistehola-beboerne, som nok jaktet og fisket også i Madla for om lag 8000 år siden, og i alle fall tidvis også bodde i Kvednavika. I yngre steinalder (6000-3800 år siden) var høydedragene på Madlasandnes og ved Håhammaren tatt i bruk til jordbruk, imens det i bronsealderen (3800-2500 år siden) må ha vært mektige folk som bodde i Madla. Det er funnet både gravhauger, helleristninger og et par bronselurer som leses som tegn på at det var knyttet religiøse handlinger til området og spesielt til Fluberget ved innseilingen til Hafrsfjord.
Med unntak av ca. 150 år omkring 600-tallet e.Kr. finnes det et rikt mangfold av fornminnefunn fra Madla, fra så vel romer-, folkevandrings- og vikingtiden og middelalderen. Dette er både gravminner, nausttufter og rester etter gårdsanlegg fra alle tider. I tillegg finnes bygdeborgen på Resnes fra folkevandringstida, og steinkors og bautasteiner fra vikingtid.
I middelalderen var Madla, Revheim og Sundegårdene kirkegods, og skriftlige kilder kan tydes til at biskopen også i perioder bodde på Madla seint i middelalderen. Ved reformasjonen i 1537 ble biskopens eiendom overdratt til kongens lensherre, som eide Madla fram til lensherretida var over i 1660, og kongelig enevelde ble innført av kong Fredrik III. Adelsmannen Henrik Müller eide gården noen år i 1670-årene, men solgte den til stavangerske byborgere i 1678. Byøyene Kalvøy og Hellesøy med tilhørende holmer hørte til under Madlagården, helt til 1823. Forskjellige rike stavanger-familier eide gården fram til den i 1830-årene ble solgt; Nedre Madla til lensmannen i Goa, og småbrukene på Øvre Madla til leilendingene som drev jordbruk der.
Madla kirke, som sannsynligvis var fra slutten av 1100-tallet, sto ved Hafrsfjord skole. Der står bare det gamle kirkegårdsgjerdet igjen, etter at kirken ble revet i 1865. Da ble Revheim kirke, tegnet av arkitekt Linstow, bygget.
Madla er i dag i høy grad preget av et lappeteppe av jordbruksmarker med lange, rette steingarder, slik jordskiftet på 1800-tallet delte inn landbruksarealene. Siden 1960-tallet har det blitt bygget ut stadig nye boligområder. De første feltene kom allerede omkring midten av 1900-tallet, ved Svaneveien på Nord-Sunde, Sundetunet på Sør-Sunde, og Tvaraberget, Madlatuå og Karistø på Madla. Etter kommunesammenslåingen i 1965 skjøt boligutbyggingen fart, og stadig bygges det tettere by-bebyggelse i kommunedelen.
Madlaleiren har vært et vesentlig innslag i Madla de siste ca 150 årene. Her på «Maldesletten» ble det anlagt ekserserplass i 1871, etter at Vesterlen Regiment i Sandnes ble lagt ned. Under andre verdenskrig hadde okkupasjonsmaktene hånd om leiren.