Tungvektere møtes om Rogalands CO2-framtid

På Innoasis samles offentlig sektor, akademia og næringslivet til et intensivt fremtidsverksted. Stavanger kommune får støtte fra EU og ECT (Enabling City Transformation) og Rogaland Fylkeskommune, Regionalt Næringsfond, til å kartlegge mulighetsrommet for en CO2-verdikjede i Rogaland. 

– Vi ønsker å kartlegge mulighetsrommet og fjerne flaskehalser gjennom et bredt regionalt samarbeid. Med støtte fra både EU og Rogaland fylkeskommune, skal vi i dag prøve å stake ut kursen for hvordan regionen kan gå fra ambisjon til konkret handling i håndteringen av CO2, sier Anna Kraaijeveld Enerstvedt, prosjektleder for ECT.

Deltakerlisten for fremtidsverkstedet spenner over et bredt spekter av sektorer som er avgjørende for regionens utvikling. Her deltar Lyse, Forus Energigjenvinning, Horisont Energi, NorSea Group, Asco World, Maritime CleanTech, NORCE, DOGA, Haugaland Vekst, Fremje Consulting, Energy Transition Norway, Acus, Forus Næringspark, Haugaland Næringspark, Haugaland Vekst, Stavanger kommune og Rogaland fylkeskommune.  

Hvordan lagrer man egentlig CO2? 

Karbonfangst og -lagring handler om å fange CO2 fra industriutslipp, frakte den bort og pumpe den for eksempel under havbunnen for permanent lagring.

I Rogaland mangler det en komplett verdikjede fordi det er svært kostbart å bygge ut infrastrukturen, og det er foreløpig billigere for bedrifter å betale utslippsavgifter enn å investere i fangstanlegg. Samtidig skaper mangelen på rørledninger og skipsterminaler et høna eller egget-problem, der ingen tør å investere før hele kjeden fra utslipp til lager er på plass.

Fremtidsverksted? 

På Innoasis samles aktører for å stake ut kursen for regionale verdikjeder innen karbonfangst og -lagring gjennom et såkalt fremtidsverksted. Prosessen ledes av Fremtenkt, som spesialiserer seg på å navigere i komplekse fremtidsscenarioer. 

Metoden følger en fast rute som starter med en kritikkfase for å få alle dagens utfordringer og frustrasjoner på bordet. Deretter beveger deltakerne seg inn i en utopifase hvor penger og regler legges til side for å finne den ideelle løsningen, før de beste ideene til slutt hentes ned på jorda for praktisk gjennomføring. 

– Målet i dag er å utfordre alle som er til stede til å se andre muligheter enn de de allerede vet om, for å skape regionale verdikjeder for karbonfangst og lagring i Rogaland. Ikke om 10, 15 eller 20 år, men fra og med i dag, sier Sveinung Sundfør Sivertsen fra Fremtenkt.

Kritikkfasen – til barrierene! 

Verkstedet åpner med en direkte gjennomgang av dagens barrierer, hvor deltakerne beskriver en fragmentert virkelighet preget av høye kostnader, mangelfull logistikk og et politisk ventespill. Uten tydelige økonomiske incentiver eller et forutsigbart rammeverk for CO2-avgifter, oppleves situasjonen som kaotisk. 

Kritikken retter seg særlig mot at Norge ofte tenker for stort og overser behovet for regionale, skalerbare løsninger. Frustrasjonen er stor over at det i dag er billigere å se til Danmark for lagring enn å utvikle egne verdikjeder, og at nasjonale klimamål mangler en praktisk visjon.  

Prosessleder Sveinung Sundfør Sivertsen minner forsamlingen om at disse frustrasjonene er råmaterialet for det videre arbeidet: 

 – Dette er fortellinger om slik situasjonen er nå. I løpet av dagen skal vi skrive om disse fortellingene til konkrete planer for handling.

Hva kan vi fikse selv?

Videre blir deltakerne bedt om å sortere utfordringene: Hvilke problemer kan løses av aktørene i rommet, og hvilke ligger hos beslutningstakere på utsiden?  

En av deltakerne blir overrasket over hvor mange av utfordringene som faktisk kan løses lokalt her og nå. Samtidig havner mange av lappene i kategorien som krever drahjelp utenfra, noe som viser at de er avhengige av et godt samspill mellom bedriftene i regionen og politikerne sentralt for å lykkes.

I den siste delen av kritikkfasen flytter oppmerksomheten seg mot de eksterne faktorene man faktisk kan påvirke. En erkjennelse er behovet for å endre tankesettet fra CO2 som en ren utgift til en forretningsmodell, slik man har gjort i USA i årevis. Det blir etterlyst en «omvendt innovasjonsprosess» der man lærer av storskala-prosjekter som Northern Lights, men oversetter teknologien til en mindre skala som passer for regionale aktører. 

Diskusjonen avdekker et gap mellom dagens løsninger og behovet for smarte, lokale logistikksystemer. Det blir understreket at Norge kan tjene stort på å lagre europeiske volumer, og at vi risikerer å bli skjøvet ut av markedet av land som Danmark hvis vi ikke håndterer EU-sporet og Net Zero-kravene raskt nok.  

En gruppe konkluderer med at man må danne en felles front for å legge press på nasjonale myndigheter. Målet bør være å få på plass et rammeverk for mindre volum, slik at Rogaland slutter å vente på de store løsningene og heller skaper sine egne.

Utopi! 

Etter den grundige gjennomgangen av barrierer skifter verkstedet karakter til utopifasen. Her tegner en gruppe opp et 2050 der Rogaland er episenteret for en sømløs verdikjede som fanger og lagrer 300 tonn CO2 årlig. I et annet fremtidsbildet er Kårstø transformert til en gigantisk mottakshub, og all regional industri er tilknyttet et nettverk som gjør CO2-håndtering like naturlig som vanlig avfallshåndtering. 

For å forstå veien dit, blir det jobbet med en tidslinje fra fremtiden og tilbake til i dag. Mens 2030- og 2040-tallet markerer fullføringen av huber og industriell tilkobling, ligger de mest kritiske beslutningene i nær fremtid. Mellom 2027 og 2029 må finansiering og nasjonale minimumspriser for karbonfjerning på plass, men selve startskuddet går i 2026.  

En gruppe etterlyser et regionalt «klimabrøl» der Rogaland fylkeskommune samler næringslivet under én fane for å kreve en nasjonal markedsregulator. Budskapet er krystallklart: Regionen skal bygge denne verdikjeden uansett, og det krever at vi tør å satse på en løsning nå og optimere underveis. 

Tilbake til hverdagen

I verkstedets siste fase, realiseringsfasen, blir deltakerne brakt tilbake til hverdagen med en klar formaning fra prosessleder Sveinung Sundfør Sivertsen:  

– Ikke la de gode ideene drukne i gamle forestillinger om at alt er for vanskelig. Utfordringen nå er å finne de nye fortellinger om hva vi faktisk kan få til, og bygge videre på det vi har skapt i dag. 

Fokus flyttes over på hvordan man praktisk kan rigge et samarbeid. At det i løpet av denne syv timer lange sesjonen blir inngått flere avtaler om oppfølgingsmøter, vitner om en vilje til å holde trykket oppe. 

Som en del av satsingen på Mission Cities blir deltakerne introdusert for konseptet om et «Transition Team». Dette teamet skal fungere som en motor for det videre arbeidet – en struktur som sikrer at endringene faktisk skjer og at de ulike aktørene hjelper hverandre fram. 

– I stedet for å låse dere til dagens strenge mandater, utforsk nye relasjoner og strukturer som gjør det mulig å manøvrere rundt tradisjonelle hindringer, oppfordrer Sivertsen. 

Spørsmålene som blir stående igjen som en rettesnor for veien videre, handler om å tørre å utfordre egne rammer for å skape det nødvendige handlingsrommet.  

– Målet er at samarbeidet som har startet på Innoasis i dag, utvikler seg til en forpliktende allianse som tar de første, konkrete skrittene mot en regional verdikjede for CO2 allerede nå, avslutter Anne Woie, næringsssjef i Stavanger kommune.