Når kunsten speiler arkitekturen
I løpet av 2019 fikk over 37 000 besøkende i Stavanger svømmehall stifte bekjentskap med kunst av høy kvalitet. Her kan du lese kunster Marit Aanestads og kunsthistoriker Astrid Helen Windingstads samtale om kunstprosjektene i hallen.
- Det er helt utrolig at svømmehallbygget alene har så mange gode kunstverk, sier Aanestad.
Else Marie Hagens kunstprosjekt i Stavanger svømmehall finner du i det nyoppussede inngangspartiet og i trappene. Prosjektet er tredelt. Det består av et monumentalt fotografi som speiler trappen i svømmehallens foajé. På motsatt vegg speiler to fotografi betongveggen de henger på. Ytterligere tre verk finnes på de spilekledde veggene til heissjaktene i første, andre og tredje etasje. Mellom spilene, flere av dem er tatt bort, henger et avlangt fotografi av spiler som er abstrakt bearbeidet. Hagen har bygget modeller av de arkitektoniske elementene som trappen, betongveggen og spileveggen i sitt studio. Deretter har hun latt modellene speile seg i reflekterende flater og malte bakgrunner og fotografert kulissene. Dette gjør at fotografiene får et malerisk uttrykk og det skapes et forhold mellom byggets arkitektur og kunstverkene.
Else Marie Hagen sier det slik:
"Det fysiske rommet og billedrommet knyttes slik sammen og blir en felles henvendelse til den enkelte besøkende."
Det er ikke bare arkitekturen og fotografiet som står i en relasjon – maleriet og fotografiet har historisk to forskjellige «væren». Der maleriet er et subjektivt særpreget utrykk, oppfattes fotografiet som mer objektivt og dokumentarisk. Hagen bearbeider dette forholdet ved å gjengi spesifikke elementer i rommet, mens den reflekterende flaten skaper en fortolkning av rommet. Slik er kunstverket en referanse til den uklare grensen som faktisk finnes mellom det som er subjektivt (maleriet) og objektivt (fotografiet). I en forlengelse av dette peker kunstverket mot spørsmål som «Hva er sannhet?»
Astrid Helen Windingstad: Hva tenker du Marit om forholdet mellom fotografi og arkitektur i kunstprosjektet til Hagen?
Marit Aanestad: Først vil jeg si noe om arkitekturen fordi Olav Kyrres gate 19 er et av Stavangers mest markante bygg. Arkitekturen omtales som brutal modernisme og kjennetegnes i stor grad av ubehandlet betong med stor vekt på synliggjøring av de enkelte konstruktive element. Det er et bygg med en svært tydelig karakter som man gjerne elsker eller misliker.
Astrid Helen Windingstad: Ja, man kan vel si at Hagen har latt seg inspirere av denne brutalistiske arkitekturens karakteristikk, slik som den ubehandlede betongveggen. Men også av trappekonstruksjonen og spileveggen på heissjakten selv om de er nye elementer. Vanlig for brutalismen var jo, som du nevner, eksponering av bygningenes forskjellige tekniske installasjoner som heiser, trapper og ventilasjonssjakter.
Marit Aanestad: At kunstnere lar seg inspirere av arkitektur, er ikke ukjent i kunsthistorien. Kjente kunstnere som Pablo Picasso har gjort integrerte kunstverk i bygg, blant annet på fasaden til Y- bygget i regjeringskvartalet, – et bygg fra samme epoke og i samme brutalmodernistisk tradisjon. Lokalt finner vi Odd Tandbergs relieff på fasaden til Sparebanken 1, vis-a-vis Domkirken, tidligere Stavanger Sparekasse.
Else Marie Hagen integrerer ikke sine kunstverk i arkitekturen slik Tandberg gjorde med sitt plasstøpte relieff på fasaden til Sparebanken 1.
Hagen bruker den nye trappen som ble etablert i forbindelse med ombyggingen/renoveringen, og som har til hensikt å åpne bygget opp vertikalt, og å binde sammen svømmehallen med administrasjonsavdelingen til sitt prosjekt. Hun velger trappen som sin hovedfigur, sin protagonist, og bruker dette arkitektoniske elementet til sin utforsking. Foto er hovedmediet hennes, men hun dokumenterer ikke selve trappen. Hagen bygger en modell av den og setter den opp mot reflekterende og malte bakgrunner og «oppløser» den i en verden av speiling og foto. Derfor blir metoden en form for å «male» med foto. Dette er en arbeidsmetode Hagen ofte bruker; bygge modell av rommet, fotografere modellen for så igjen å sette fotoet inn i modellen og fotografere videre, slik at det opprinnelige rommet endrer karakter og man ikke lenger er helt sikker på hva man ser. Dette aspektet av dekonstruksjon og rekonstruksjon av både arkitektur og figur er et gjennomgående tema i Hagens kunst.
Astrid Helen Windingstad: Du nevner Odd Tandberg. Han har jo gjort en utsmykking i dette bygget. Inne i bassenghallen, ved barnebassenget, finnes et abstrakt relieff innstøpt i betongveggen. Tandberg jobbet store deler av sitt liv med å utvikle sitt modernistiske formspråk, både i former og materialer. I forbindelse med Erling Viksjøs oppføring av det nye regjeringsbygget i Oslo 1957–58 fikk han i oppdrag, sammen med Tore Haaland, Carl Nesjar og Inger Sitter, å lage en utsmykking på veggene i byggets trappeoppgang. Verket er et relieff i veggens sandblåste betong. Disse integrerte formene for utsmykning åpnet på den tiden opp for en ny dimensjon ved den nonfigurative kunsten som ble akseptert, og en utbredt tanke ble at det nonfigurative uttrykket kunne skape en form for dynamikk i forhold til arkitekturen og det offentlige rom.
Marit Aanestad: Når det gjelder forholdet mellom arkitektur og det offentlige så fikk jeg lyst til å si noe mer om hvorfor jeg synes at svømmehallbygget/OK 19 er eksepsjonelt bra. Det første man legger merke til fra utsiden er de store markante veggskivene mellom vinduene, som fungerer som solavskjerming. De gir bygget en luftig og åpen karakter til tross for sin tunge betong og sin kvadratiske form. Det andre man ser er den store utkragede baldakinen over hovedinngangen. Den ser ut som om den svever i løse luften til tross for sin vekt, og den inviterer generøst inn.
Det tredje jeg vil påpeke er byggets tilpasning til tomta. De to nederste etasjene er trukket inn og minsket, slik at terrenget, den bratte bakken opp mot Løkkeveien og Vestre platå, kommer tydelig fram, og gir plass til trappearrangementer på begge sider av bygget. Det er viktig at byens topografi synliggjøres og inviterer til opphold i det offentlige rom, og ikke tilsløres av massive byggverk.
Innvendig i bygget er det særlig bruken av dagslys som er et gjennomgående tema. Overlyskonstruksjonen i taket er nå åpnet opp og gjennomlyser de fire øverste kontoretasjene. Å åpne opp for fri gjennomstrømming av daglys var det store grepet i ombyggingen. Slik har man fått åpne landskap i hver etasje. I tillegg ble den nye hovedtrappen bygget i tilknytning til overlyset gjennom alle etasjene. Det gjør at bygget oppleves som transparent og gjennomlyst. Også inne i svømmehallen er dagslyset sentralt med det store kjegleformede overlysarrangementet i taket. Her kan man svømme i bassenget og se ut på himmelen.
At kunstprosjektet til Hagen forholder seg til arkitekturen og til den sentrale ideen i ombyggingen, og på den måten formidler en opplevelse av transparens og lys, forsterker etter min mening opplevelsen av de enkelte kunstverkene og byggets karakter.
Astrid Helen Windingstad: Inne i selve svømmehallen finnes et annet kunstprosjekt fra 2003 som vi må nevne i denne sammenhengen. På tribunene står en skulptur. Den forholder seg ikke til byggets arkitektur per se, men menneskene som befinner seg i bygget. Skulpturprosjektet Broken Column av Antony Gormley gjør at bygget knyttes til Stavangers byrom og typografien i det offentlige byrommet. Broken Column består av 23 skulpturer i sandblåst jern, plassert på ulike steder i Stavanger. Skulpturene markerer høydeforskjellene fra 01,49 meter under havets overflate og opp til Stavanger kunstmuseum
Terrenget stiger i høydemeter fra havets overflate og opp til Stavanger kunstmuseum, og det er plassert ut en jernmann for hver kroppshøyde (1,95 meter). De 23 skulpturene markerer slik høydeforskjellen fra museet til havet. Alle er vendt mot samme himmelretning, og til sammen utgjør de en imaginær brutt søyle. Skulpturene representerer ikke noen spesifikke personer, men hver skulptur påpeker et menneskes plass i det offentlige rommet. Slik rettes oppmerksomheten mot konteksten skulpturene befinner seg i – ikke de iboende kvalitetene i en skulptur, slik det har vært vanlig opp gjennom historien.
Fakta: Stavangers kunstpolitikk
I Stavanger kommune er det kunstutvalget som har i oppgave å igangsette og gjennomføre kunstprosjekter i kommunale bygg. I tillegg skal utvalget fungere som rådgivende organ overfor kommunalstyret for kultur og idrett i saker som gjelder kunst i byens uterom.
I Stavanger er det vedtatt at 2 % av byggeentreprisen (maksimum 1 million kroner) skal brukes til kunstprosjekter. Dette sørger for at det alltid er kunst av høy kvalitet i det offentlige rom i byen.
Les mer:
Kunstkonsulent: Marit Aanestad
Marit Aanestad er utdannet billedkunstner og arktitekt. Hun har vært kunstkonsulent for kunstprosjektet i svømmehallbygget.
Kunstkonsulentens oppgave er å lede arbeidet i kunstkomiteen for bygget der kunstprosjektet skal gjennomføres. Hun har særlig ansvar for den kunstfaglige kompetansen i prosjektet, og er et viktig bindeledd mellom oppdragsgiver og kunstner. Sammen med brukerrepresentanter, arkitekt, og bygningsansvarlige skriver konsulenten en kunstplan som blant annet foreslår aktuelle kunstnere. Sammen med oppdragsgiver og kunstner har kunstkonsulenten også ansvar for å formidle og dokumentere det ferdige kunstprosjektet.
Astrid Helen Windingstad - bio:
Astrid Helen Windingstad er kunsthistoriker, kritiker og medstifter av CAS – Contemporary Art Stavanger hvor hun er redaktør. Contemporary Art Stavanger er en nettbasert plattform for kunstformidling og kritisk diskurs relatert til Stavangers kunstscene.